De 5 beste broene i Venezia og historiene bak dem

Steinbroen du ser i dag sto ferdig i 1591 etter tegninger av Antonio da Ponte, og erstattet en rekke trebroer som hadde for vane å rase sammen eller brenne. Da Ponte vant oppdraget mot forslag fra langt mer berømte arkitekter, og mange spådde den gang at steinbuen hans i ett spenn ville falle. Det har den ikke.

Den bærer to rader med butikker og tre gangveier og er et av de mest folksomme stedene i Italia. Kom klokka sju om morgenen, så er den nesten tom; lyset langs kanalen er uansett bedre da. Vil du fotografere broen heller enn fra den, still deg på Riva del Vin eller ta vaporettoen.

Bygget rundt 1600 for å koble Dogepalasset til de nye fengslene på andre siden av kanalen, er Ponte dei Sospiri lukket inne i hvit kalkstein med to små gittervinduer. Navnet kommer fra en idé fra 1800-tallet, spredt av Lord Byron, om at fanger sukket over sitt siste glimt av Venezia gjennom disse vinduene.

Det er en god historie, og den er ikke helt sann. Da broen ble tatt i bruk, rommet cellene den betjente mindre lovbrytere, og de alvorlige henrettelsene hadde for lengst opphørt. Den moderne legenden om at et kyss under den ved solnedgang sikrer evig kjærlighet, ble funnet opp langt senere, stort sett av folk som selger gondolturer.

Utsikten utenfra har du fra Ponte della Paglia. For å gå gjennom den trenger du billett til Dogepalasset.

I Dorsoduro har Ponte dei Pugni fire fotavtrykk i hvit marmor felt ned i brosteinen i hjørnene. De markerer startposisjonene for organiserte knyttnevekamper mellom byens to rivaliserende fraksjoner, Nicolotti og Castellani, som møttes på broen og prøvde å kaste hverandre i kanalen.

Broen hadde ingen rekkverk den gangen, og det var hele poenget. Myndighetene forbød til slutt kampene, og fotavtrykkene er det eneste som er igjen av en tradisjon som varte i århundrer.

Trebroen over Canal Grande ved Gallerie dell'Accademia ble satt opp i 1933 som en midlertidig løsning mens en permanent erstatning i stein ble prosjektert. Steinbroen ble aldri bygget. Det som står i dag er en tro gjenoppbygging fra 1980-tallet, og Venezia har stille godtatt at midlertidig betyr noe annet her.

Den gir den beste utsikten nedover kanalen mot Santa Maria della Salute, og det er bildet de fleste egentlig er ute etter.

Den fjerde og nyeste overgangen over Canal Grande, tegnet av Santiago Calatrava og åpnet i 2008, knytter jernbanestasjonsområdet til Piazzale Roma. Den kom år for sent, langt over budsjett og uten trinnfri adkomst, og venetianerne har kranglet om den siden.

Glasstrinnene viste seg dessuten glatte i regn og byttes gradvis ut med stein. Gå og se på den likevel: formen er virkelig elegant, og striden rundt den sier mer om dagens Venezia enn noen guidebok.

Ponte Chiodo i Cannaregio er en av de svært få broene i Venezia som er igjen uten rekkverk, slik alle en gang var. Og på øya Torcello krysser Ponte del Diavolo en kanal midt ute i ingenting, helt uten rekkverk, verdt båtturen like mye for tomheten som for broen.

Mellom de fire broene frakter flere traghetto-punkter fortsatt folk over Canal Grande i avkledde gondoler. Det koster lite, tar to minutter, og de lokale står oppreist under overfarten. Det er den billigste gondolturen i Venezia, og ingen kommer til å synge.

Venezia er en by der det å gå seg vill er den riktige metoden. Et stadsspel gir den metoden en form: dere utforsker i små lag med telefonen, løser gåter knyttet til virkelige broer, plasser og kirker, og havner i kroker av Cannaregio og Dorsoduro som folkemengdene aldri når. Ingen guide, ingen fast starttid, og dere stopper for en kaffe når dere vil.

Det fungerer for venner, familier og bedriftsturer og større grupper. Siden slik fungerer det forklarer det steg for steg.

Venezia gir mening når du slutter å forsøke å komme deg noe sted effektivt. Se alle byene der vi kjører spill, les om rutene våre lenger sør i Quests i Roma, eller ta kontakt hvis du planlegger noe for en gruppe.